...sa Ole Paus hos Grosvold på fredag. Det Herr Paus, kan du sannelig ha rett i, tenkte jeg.

Det må innrømmes at jeg er et skap-Vazelina-Bilopphøggers fan. Jeg synes gruppa er blodharry, og merker at jeg nok helst ville ha en helt annen musikksmak å melde om. Noe kult kanskje?

Dette fører til at jeg i det daglige nok er rimelig avvisende og ignorant i forhold til alt Vazelinarelatert. Ja, jeg kan nok sågar himle med øynene over diverse mediafremstøt fra disse aldrende "kjækkassene" frå Toten, og holder meg liksom for god for det.

Men - naturen krever sitt.

En morgen, jeg var tidlig oppe, klokka var halv seks. Det var mørkt, det var kaldt, og jeg satte som vanlig på radioen, før jeg navigerer inn i dusjen. Og jeg dusjer. Vannet lager så mye brus, at jeg hører ikke lenger radioen. Bare brus, brus, brus.

Så, plutselig merker jeg en bevegelse. Ja, en lang, sviiingende bevegelse med mine noe runde hofter.  Jeg stoppet opp, lurte på hva i h... som skjer. Tok en rask vurdering om å fortsette dusjen. Jeg hadde sikekrt bare sklidd litt.

Men, neida, så fort jeg slappet av, så var jeg i gang igjen.. Taktfast gikk det, fra side til side. Kadoff-kadoff-kadoff. Jeg smilte! Hjertet banket, og jeg kunne definitivt "feel the beat".

Så slår det meg.... RADIOEN. Det må være noe på radioen. Jeg demper vannbruset, og joda.

Det er nok Viggo Sandvik og Vazelina som har trengt seg inn i min musikalske underbevissthet, og satt i gang disse voldsomme svingninger i kropp.

Jammen sa jeg svingningspunkt.